Bakgrunn

Norske vann­kraft­produ­senter må rapportere på bære­kraft

De fleste norske vann­kraft­produ­senter vil i løpet av kort tid bli underlagt en lov­bestemt plikt til å rapportere på bærekraft, altså en plikt til å offentliggjøre opp­lysnin­ger om hvorvidt produksjons­virk­somheten er å anse som miljø­messig bære­kraftig eller ikke.

Rapporteringen skal finne sted i overensstemmelse med kravene som følger av EUs takso­nomi­forordning.¹

Taksonomien oppstiller seks nær­mere definerte miljømål. For å kunne anses som bære­kraftig, må virk­som­he­ten dokumentere at den bidrar vesentlig til ett av målene, og at den ikke gjør vesentlig skade på de øvrige fem målene. EU-kommi­sjonen har fastsatt et sett kriterier, såkalte tek­niske screening-krite­rier², som skal legges til grunn for vur­de­ringen av om kravene er oppfylt.

Det gjelder ulike krav til ulike typer virksomhet. På vann­kraf­tens om­råde vil opp­fyl­lelse av takso­nomi­ens krav blant annet henge nøye sammen med vann­direk­ti­vets³ krav til miljøtilstand i den enkelte vann­forekomst som benyttes i kraft­pro­duk­sjons­virk­somheten.

Det er der­for avgjø­rende at disse to regel­set­tene ses i sam­men­heng, da fastsatt miljømål etter vanndirektivet vil være styrende for hvor­vidt et nærmere bestemt vann­kraft­verk kan regnes som bære­kraf­tig etter takso­nomien.

Vurderingen av om takso­no­mi­ens krav er oppfylt må gjøres konkret, for hvert enkelt kraftverk. I denne vei­le­deren gir vi en oversikt over de krav taksonomien stiller, og rede­gjør for hvor­dan selskapene kan gå frem for å vurdere om, og doku­men­tere at, kravene er oppfylt.

Da oppfyllelse av takso­no­mi­ens krav langt på vei vil bero på om man har opp­­­nådd fastsatt miljømål etter vann­direk­­tivet, vil vi også rede­gjøre for pågående pro­ses­ser etter dette direk­tivet, og knytte noen kom­men­ta­rer til hvordan sel­ska­pene bør jobbe for å legge til rette for at det settes riktig miljø­mål for vann­fore­koms­ter der pro­duk­sjons­virk­som­he­ten finner sted.

Kort om EUs takso­nomi­forordning

EUs taksonomiforordning ble ved­tatt i EU 18. juni 2020. For­ord­nin­gen oppstiller et sett av kriterier for klassi­fi­sering (takso­nomi) av ulike typer økonomisk akti­vi­tet som miljømessig bære­kraftig.

Forordningen er gjen­nom­ført i Norge, gjennom lov om offent­lig­gjøring av bære­krafts­infor­ma­sjon, som trådte i kraft 1. januar 2023.⁴

Foreløpig er det kun store, børs­noterte selskaper som er underlagt rap­por­te­rings­plikt i medhold av dette regelverket. Kretsen av rap­por­terings­­pliktige vil imid­ler­tid bli kraftig utvidet som følge av den foreslåtte imple­­men­te­ringen av EUs Corporate Sustainability Reporting Directive (CSRD) i norsk rett.⁵ Det er derfor grunn til å tro at de fleste norske vann­kraft­pro­du­senter vil bli underlagt en lov­bes­temt plikt til å rap­por­tere på bære­kraft allerede i nær fremtid.

Vi ser dessuten at banker, finan­si­erings­insti­tu­sjoner og investorer, så vel som aktø­rer på kundesiden, allerede har begynt å etterspørre bærekraftinformasjon. Dette er med andre ord noe sel­ska­pene uansett må ha et bevisst forhold til i tiden som kommer.

Taksonomien og tilhørende bes­tem­melser om rap­por­te­rings­plikt er virkemidler som skal bidra til å legge til rette for EUs – og Norges – mål­set­ninger om grønn om­stil­ling. Regelverket er først og fremst av finans­regu­la­to­risk karakter, med et uttalt for­mål om å legge til rette for at inves­­te­­ringer og kapital dreies i grønn, bære­kraftig retning. Den under­lig­gende dokumentasjonen, og de konkrete vur­de­rin­gene som må gjøres har derimot i stor ut­strek­ning sitt ut­gangs­punkt i alle­rede etablert regelverk av rent miljø­mes­sig karakter.

Taksonomiforordningen etablerer en felles standard for hva som skal til for at en nærmere bestemt øko­no­misk aktivitet kan defineres som bærekraftig, og danner således grunn­laget for rap­­por­te­ringen som skal finne sted.

Mange virksomheter ønsker å kalle seg bærekraftig, og det har lenge vært litt opp til hver enkelt hva man egentlig legger i dette og hvilke krav man dermed stiller til egen virksomhet. Med takso­no­mien har man imid­ler­tid nå fått en om­forent, felles­europeisk målestokk for hva som skal til for at en bestemt øko­no­misk aktivitet kan karak­te­ri­se­res som bære­kraftig.

Vi understreker at en plikt til å rap­por­tere på bærekraft ikke betyr at selskapene også er forpliktet til å opp­fylle taksonomiens krav. Det er fortsatt lov å ikke være bære­kraftig. Men det er grunn til å tro at mang­lende dokumentasjon for at vann­kraft­pro­duk­sjons­virk­som­heten opp­fyller krav om bære­kraft kan få øko­no­miske konsekvenser for sel­skapet, for eksempel i form av mindre gunstige vilkår for finan­si­e­ring mv. I tillegg kommer mer om­døm­me­mes­sige betraktninger.

Forrige side
Innhold
Til toppen
Neste side